Lyskryss..

Jeg kjører på vei til språkinstituttet, i det første lyskrysset sitter en mann med cp å tigger, i følge Nina og Roy har denne mannen vært i dette krysset i kanskje ti år eller til og med lenger, i hvertfall siden forrige gang de bodde her. I neste kryss sitter ei helt svart jente med en nydelig nyfødt baby på fanget, hver dag har hun vært der de siste to ukene, sikkert etter at hun fikk babyen. Jeg har ikke helt forstått hvorfor hun er der, hun gjør ikke noe forsøk på å tigge. I dette krysset går det flere som enten mangler et ben eller en arm, eller begge armene, de går midt i mellom de to filene, hver dag er de der, innimellom bytter de lyskryss. I neste lyskryss sitter det en mann hvor både armer og ben er forkrøplet, han vinker til meg hver dag med det lille han har igjen av armer. Dette er mennesker som på grunn av manglende lemmer eller feil hudfarge har veldig vanskelig for å få seg jobb. De har faktisk ikke så mange alternativer.

Forrige uke var det en ung mann som gikk rundt i lyskrysset og løftet opp t-skjorta si, han hadde en åpning i magen slik at vi kunne se rett inn på tarmene. Han hadde sikkert ikke penger til operasjonen han trengte. Jeg ble helt stiv, visste ikke hva jeg skulle gjøre før det plutselig ble grønt lys og jeg kjørte avgårde. For en håpløs situasjon, hva skal man gjøre? Man er desperat.

I tillegg til disse er det hopetall av mennesker som selger ting.

Hvis man ønsker det kan man få kjøpt nesten hva som helst i lyskryssene, de selger alt fra vann og brus til hundevalper. Du kan få mobilladere, aviser, planter, hjemmelaget potetgull, oppskåret mango , druer, kokosmelk og vesker. Og du får sesongvarer som paraplyer og flytevester. I femtiden på ettermiddagen selges det varme boller og annet bakverk....i lyskryssene, midt i mellom alle bilene som suser forbi. Dette er mennesker jeg tenker masse på. Jeg må lære meg å takle å møte disse menneskene som ser bedende på meg, de er en del av hverdagen min nå. Jeg som materielt rik og de som materielt fattige. Det gjør vondt i hjertet å se på de, det føles litt bedre når jeg kjøper noe eller gir en liten slant til de som mangler armer og ben. Men for et liv. For en håpløshet for mange.

Riktignok er det en del stjeling og ran i dette landet, men tross alt så er det et fåtall, tenkt på alle de fattige som virkelig gjør en innsats for å kunne tjene litt penger på ærlig vis.... tenkt deg å stå i ett lyskryss hele dagen i steikende solskinn, blant bilførere som ser stygt på deg å bare vil ha deg av veien, å få solgt kanskje en eller to oppskårne mangoer. Noen dager ingenting, andre dager mer. Det må jo være nedverdigende, det må jo være vondt for en familiefar å måtte jobbe sånn. Det er flott med de som ser muligheter i håpløsheten. Jeg blir ydmyk......