Fortsettelse: kaker

Forrige helg hadde vi bursdagsmaraton. Fredag var vi i bursdag til en klassekamerat av Viktor, lørdag hadde Oliver sin bursdagsfeiring med de norske og noen andre venner og søndag var vi hos en annen klassekamerat av Viktor! Hele familien er invitert så bestemor har fått nok av ecuatorianske barnebursdager for en stund tror jeg!

Francesco sin kake!

Hermann sin kake!

Oliver sin kake! (den mer norske langpannetypen)

Festutstillingsbordet i bursdagen til Francesco er dekket, her er ingenting tilfeldig, tema: Toystory!
Ingen bursdag uten heltene!

Heller ingen bursdag uten karusell...litt må man da forvente når man er i tre-års dag!

Familien til Herman som blir tre år samlet rundt sukkertøybordet..

Politiet tilbake..

Her om dagen fikk jeg erfare at politiet er tilbake på veien igjen, det var nemlig radarkontroll noe som ikke var helt heldig for min del, jeg kjørte visst litt fortere enn det var lov til akkurat på dette strekket. Som regel vet jeg ikke hva fartsgrensen er på de forkjellige veiene, ettersom det er få skilt og de skiltene som er er det ingen som følger. Men nå skal jeg begynne å lete etter fartskilt! Jeg ble altså tatt i radarkontroll og vinket inn til siden, jeg fant fram diverse papirer som alltid skal vises fram og jeg lette etter cedulaen min (id-kort som viser hvem jeg er, at jeg har lov til å kjøre bil i Ecuador og at jeg har diplomatstatus) Denne fant jeg ikke noen steder og heller ikke lommeboka mi. Den hadde jeg tydeligvis lagt fa meg hjemme, noe jeg aldri gjør ettersom jeg vet hvor viktig det er i dette landet å ha med id-kort. Boten var på 120 dollar for å ha kjørt i 110 i 70 sona (!) og for å ikke ha cedulaen med. Men hvis jeg ville kunne jeg betale han ti dollar og kjøre videre uten bot!
Det var uaktuelt fra min side å betale de ti dollarene og være med i korrupsjonssirkuset, da hadde jeg heller reist hjem etter cedulaen og tilbake og betalt bota mi, men det ble visst for mye styr for potitimannen så han bare sendte meg videre. Jeg slutter ikke å fasinere meg over denne kulturen og jo lenger vi er her jo mer innser jeg at vi nok aldri helt kommer til å forstå denne heller.

Unntakstilstand.

I skrivende stund sitter vi innestengt hjemme, vi har portforbud som resten av Guayaquils befolkning. Utenfor murene har folk gått berserk. Når det ikke finnes bevæpnet politi som passer på kan det virke som det er fritt fram for alle. Flere butikker er robbet for alle varer og innehaveren kan ikke gjøre noe. Banker ranes og busser fulle av folk ranes. Merkelig å tenke på at det for så mange i dette landet er greit å stjele så lenge de ikke kan bli tatt for det. Minibanker rundt i hele byen er revet ut og robbet for hver eneste seddel. Hva er det som gjør at folk blir så lovløse? Jeg tror det er mange grunner, blant annet at folk har altfor lite å rutte med, så de rett og slett må benytte anledningen til å stjele når den byr seg så enkelt. Jeg tror også det handler om at mange rett og slett ikke har lært etikk og moral, og ikke kjenner samvittigheten gnuge.

Igjen har vi blitt minnet på at vi lever i et land som er så ufattelig annerledes enn Norge. Igjen har vi blitt minnet på at dette er et land hvor barn trenger gode skoler hvor man legger vekt på undervisning i etikk og moral.