Besøk hos Hr. Konsul!

Håkon og jeg ble invitert til den norske konsulen for å være med på et intervju med avisa El expreso, avisa skulle nemlig skrive om norske julemattradisjoner. Den norske konsulen er ikke norsk om noen skulle tro det, han er en Ecautorianer med mange viktige kontakter i det ecuatorianske samfunn utvalgt av den norske stat til å ta seg av norske saker og nordmenn i Ecuador. Vi ville gjerne delta på intervjuet, vi må jo forsøke å bruke enhver anledning til å snakke om Misjonsalliansen i media. Vi var så heldige at Hr. konsul selv snakket så varmt og lenge om det arbeidet Misjonsalliansen gjør for byen at vi kun behøvde å føye til noen viktige poenger med norske julemattradisjoner som jo artikkelen egentlig skulle handle om.
Etter intervjuet fikk vi beskjed om å bli til lunsj og Hr. konsul ringte til sin sønn og befalte han og fruen til å komme å spise med oss. Fru Konsul var hos tannlegen, men ble befalt hjem så hun også kunne være med ut å spise. Vi hadde forsøkt å gi beskjed om at vi måtte være avgårde igjen til klokken halv to ettersom vi skulle videre på annen jobb. Hr. konsul sa ja ja og så satt vi og pratet til vi skulle gå til en restaurant i nærheten for å spise, vi måtte vente på fru konsul og da var klokka blitt kvart over ett (!) Ettersom vi ønsker å beholde et godt forhold til Hr. konsul var tidskjemaet nødt til å sprekke. Det ble en veldig hyggelig formiddag sammen med fire koselige ecuatorianere som er langt over middels interessert i Norge, og slike liker vi å prate med!

Malemestere

For lenge siden kjøpte vi noen fine trebarnemøbler på en av turene våre til fjellbyen Cuenca, møblene var ikke malt så det skulle vi gjøre med en gang vi kom hjem, det er en stund siden nå og her om dagen fikk vi endelig kjøpt maling og malt møblene. Oliver og Viktor var dypt konsentrerte malermestere, i hvertfall det første kvarteret, og så tok mamma og pappa over. En utfordring med å male uten klær (Oliver og Viktor :)) er at det kommer gjerne litt maling over alt, og når vi bruker oljebasert maling er det litt vanskelig å få det bort igjen...

Her er resultatet ferdig på lekerommet:

Oppdatering prosjekt bananpalme

Her kan dere se hvordan bananpalmene våre har vokst, nå gir de til og med litt skygge når gutta bader i badebassenget!

Sport day 2010

Fortsettelse: kaker

Forrige helg hadde vi bursdagsmaraton. Fredag var vi i bursdag til en klassekamerat av Viktor, lørdag hadde Oliver sin bursdagsfeiring med de norske og noen andre venner og søndag var vi hos en annen klassekamerat av Viktor! Hele familien er invitert så bestemor har fått nok av ecuatorianske barnebursdager for en stund tror jeg!

Francesco sin kake!

Hermann sin kake!

Oliver sin kake! (den mer norske langpannetypen)

Festutstillingsbordet i bursdagen til Francesco er dekket, her er ingenting tilfeldig, tema: Toystory!
Ingen bursdag uten heltene!

Heller ingen bursdag uten karusell...litt må man da forvente når man er i tre-års dag!

Familien til Herman som blir tre år samlet rundt sukkertøybordet..

Politiet tilbake..

Her om dagen fikk jeg erfare at politiet er tilbake på veien igjen, det var nemlig radarkontroll noe som ikke var helt heldig for min del, jeg kjørte visst litt fortere enn det var lov til akkurat på dette strekket. Som regel vet jeg ikke hva fartsgrensen er på de forkjellige veiene, ettersom det er få skilt og de skiltene som er er det ingen som følger. Men nå skal jeg begynne å lete etter fartskilt! Jeg ble altså tatt i radarkontroll og vinket inn til siden, jeg fant fram diverse papirer som alltid skal vises fram og jeg lette etter cedulaen min (id-kort som viser hvem jeg er, at jeg har lov til å kjøre bil i Ecuador og at jeg har diplomatstatus) Denne fant jeg ikke noen steder og heller ikke lommeboka mi. Den hadde jeg tydeligvis lagt fa meg hjemme, noe jeg aldri gjør ettersom jeg vet hvor viktig det er i dette landet å ha med id-kort. Boten var på 120 dollar for å ha kjørt i 110 i 70 sona (!) og for å ikke ha cedulaen med. Men hvis jeg ville kunne jeg betale han ti dollar og kjøre videre uten bot!
Det var uaktuelt fra min side å betale de ti dollarene og være med i korrupsjonssirkuset, da hadde jeg heller reist hjem etter cedulaen og tilbake og betalt bota mi, men det ble visst for mye styr for potitimannen så han bare sendte meg videre. Jeg slutter ikke å fasinere meg over denne kulturen og jo lenger vi er her jo mer innser jeg at vi nok aldri helt kommer til å forstå denne heller.

Unntakstilstand.

I skrivende stund sitter vi innestengt hjemme, vi har portforbud som resten av Guayaquils befolkning. Utenfor murene har folk gått berserk. Når det ikke finnes bevæpnet politi som passer på kan det virke som det er fritt fram for alle. Flere butikker er robbet for alle varer og innehaveren kan ikke gjøre noe. Banker ranes og busser fulle av folk ranes. Merkelig å tenke på at det for så mange i dette landet er greit å stjele så lenge de ikke kan bli tatt for det. Minibanker rundt i hele byen er revet ut og robbet for hver eneste seddel. Hva er det som gjør at folk blir så lovløse? Jeg tror det er mange grunner, blant annet at folk har altfor lite å rutte med, så de rett og slett må benytte anledningen til å stjele når den byr seg så enkelt. Jeg tror også det handler om at mange rett og slett ikke har lært etikk og moral, og ikke kjenner samvittigheten gnuge.

Igjen har vi blitt minnet på at vi lever i et land som er så ufattelig annerledes enn Norge. Igjen har vi blitt minnet på at dette er et land hvor barn trenger gode skoler hvor man legger vekt på undervisning i etikk og moral.