Noe av det jeg reagerer mest på her i landet er forskjellen på folk, eller rettere sagt forskjellen de som lever her tror det er på folk. Jeg skal prøve å forklare meg med noen eksempler. Våre barn går i en fin barnehage, det er rent og pent og dyktige ansatte. Barna i barnehagen er stort sett som barn i Norge, bare litt mørkere i huden og de fleste har brune øyne. Foreldrene er ganske like oss. Hyggelig folk som vi småprater litt med på morgenene og ettermiddagen når vi bringer og henter. De kler seg ganske likt som oss også, de er vestlige, som oss.
Vi har forstått at i denne barnehagen er det den øvre middelklasse og overklassen som har barna sine. Så selv om vi på et vis opplever at disse foreldrene er veldig like oss så er de jo ikke det, vi er da ikke i denne overklassen som har så mye penger, VI har jo ikke mye penger, eller?! I Norge er jo alle så like, det er ikke så stor forskjell på folk, der er de fleste ( ikke alle kanskje) normale mennesker, og det er jo ikke snakk om noen klasse ( annet enn i skolesystemet) Er vi en del av overklassen? Jeg ønsker ikke å være som en mor fra barnehagen vi møtte på butikken her om dagen med tre hjelpere på slep som hun kommanderte rundt. Ei med uniform med bansemotiv, som nannyer har her, gikk å bar på sønnen hennes, og to andre hadde hver sin handlevogn full av varer som hun pekte på og de putter oppi ... Noen har vi sett leke i parken med barna sine, det vil si, barna leker med nannyen, mens mor er med. Dette er rart synes jeg. For mange er det den naturligste ting i verden å ha noen i huset som gjør alt for seg, sånn er det og sånn skal det da være. For meg har det vært en stor overgang å ha Marcela (hushelpen vår) som vasker opp, vasker klær og rydder opp rotet vårt. Det er jo fantastisk behagelig å få disse tingene gjort, men jeg sliter litt med å slappe av, hvorfor skal hun gjøre drittjobben for meg?
Mange av "de rike" er ikke klar over den enorme underklassen som finnes, kanskje de vet om den, men jeg tror ikke alle bryr seg, man er der man er fordi man ikke har gjort seg fortjent til bedre. Likeverdighet, at vi alle er verdt akkurat like mye bare fordi vi ER TIL, er en fremmed tanke for mange. Man omgås ikke lavere rang. Og er man i laveste rang er man ikke rundt overklassen med mindre man jobber for de. Mange i overklassen er dessuten livredd for å forville seg inn i "dårlig områder" Når jeg har sagt til folk at misjonsalliansen jobber og er i de fattige områdene sier de fleste: "Peligroso" (farlig) Det er jo visse områder som er farlig, men det har også blitt hauset opp her at det er farlige områder man absolutt ikke ferdes i. Vi har vært i de fattigste av de fattigste områdene her ute, det er kilometer på kilometer med bittesmå bambushus, mange mangler mye av det grunnleggende ....en enorm kontrast til den rikere delen av byen....
Så hvor på rangstigen er vi:
Her er vi velstående, vi er rike,..men jeg VIL IKKE være meg selv god nok! Og jeg vil møte ALLE med den samme holdningen: Du er verdifull! Og jeg håper og ber om at den tanken ikke skal bli mindre på den tiden vi skal være her....men STØRRE...Så Jesus, hjelp meg se mennesker med dine øyne!
.JPG)
